Erich Arnulf Stegmann ble født i 1912, like før første verdenskrig brøt
ut. Han skulle få en
enorm betydning for en rekke mennesker over hele verden.
Bare to år gammel ble Erich hardt rammet av
polio. Da den verste
sykdomsperioden var over, kunne det heldigvis fastslås at han ville overleve, men
at han dessverre hadde mistet all førlighet i hender og armer.
Erichs handikapp gjorde at han ikke var i stand til å gjøre den enkleste ting
i hverdagen, som å stå opp av sengen på egen hånd, kle på seg eller leke som
andre barn. Da han begynte på skolen skjønte snart at han sto utenfor. Mens de andre
barna lærte seg å skrive, måtte han pent sitte og se på. Helt til han en dag bet
tak i en penn og møysommelig begynte å forme de samme bokstavene som de andre
barna allerede behersket så godt…
Til å begynne med var tegnene både uleselige og stygge, men det tok ikke lang
tid før de begynte å se noenlunde bra ut. Snart innså han at en myk pensel ville
være bedre for ham. Da kom hans skjulte talenter til syne; Erich var åpenbart
kunsterisk begavet!
Etter noen år ble han tatt opp som student ved
en kunstskole og ble lærling hos
en fremtredende kunstner. Han malte alt fra klassisk, nøyaktige akvareller til
de sterkt ekspresjonistiske verkene som vi forbinder med hans kunst på hans
eldre dager.
Under andre verdenskrig var Stegmann en aktiv motstander av nazismen. På
grunn av sin politiske oppfatning og sitt arbeid satt han fengslet i 15 måneder. Dette
var en voldsom påkjenning.
Ingen medlidenhet, takk!
Som
vanlig blant kunstnere den gang, satt Erich ofte utendørs for å male. Han var ikledd
sin sedvanlige, enkle malerfrakk og fullstendig konsentrert om motiv og maling.
En stor gruppe mennesker sto samlet rundt ham og en av tilskuerne kastet
plutselig mynter
opp i hatten han hadde lagt fra seg på bakken. Enda
en person kastet i en mynt og minnene fra ungdommen kom tilbake. Én ting Stegmann
ikke ønsket, var at folk skulle synes synd på ham.
 ”Jeg har måttet kjempe i mot folks medlidenhet i hele mitt liv!”, forklarte
han, og siden den dagen malte han alltid i sin beste dress. Han ville at folk
skulle beundre hans kunst og ikke tro at han var en slags gateartist.
Etterhvert som Stegmann nådde sine personlige mål, ønsket han å hjelpe
andre funksjonshemmete med kunstneriske evner. Han forsto at det var mange som var
langt mer handikappede enn ham selv og at noen brukte kunsten som sitt eneste
uttrykksmiddel.
I 1956 dannet han derfor Munn- og Fotmalende Kunstneres Forening, som snart
fikk internasjonale forgreninger. For å være nasjonalt og politisk uavhengig, ble
foreningens hovedsete lagt til Vaduz i Liechtenstein.
Stegmann reiste ivrig rundt i verden og vervet så vel kunstnermedlemmer, som
forleggere i ulike land til å forestå formidlingen av kunstnernes verk. (Klikk
her for å se ett av hans mange
malerier fra turer rundt om i verden, her Positano på Amalfikysten.)
Selv malte Erich Arnulf Stegmann helt frem til sin død i 1984 og arbeidet
uendelig med
sitt livsverk. Dette livsverket har fortsatt å vokse, slik at det i
dag finnes handikappede kunstnere over hele verden som har oppnådd likeverd og
økonomisk sikkerhet takket være én sterk mann og hans visjoner.
Les mer om vår grunnlegger i den flotte boken
A.E.Stegmann: Life and Art of a Remarkable
Artist, nå oversatt til norsk.
|
